Norway – Dagbladet: The Book of Whispers is now considered to be the spearhead of the Armenians’ struggle to gain recognition for the suffering they have been exposed to.

Norway – Dagbladet: The Book of Whispers is now considered to be the spearhead of the Armenians’ struggle to gain recognition for the suffering they have been exposed to.

REFUGEES: Armenian refugees after the Turkish genocide that hit the population in 1914. This tragic event is the background of the novel „The Book of Wings”. Photo: Wikimedia commons / No known restictions

The novel as Turkey’s rulers hate and fear
Romanian poet with masterpiece on the Armenian genocide.
May 13, 2017 at 1.37
Fredrik Wandrup
In 2005, Orhan Pamuk was brought to justice because he had declared that one million Armenians were killed by Turkish authorities during the attacks on the population in April 1915.
Pamuk is one of many Turkish intellectuals who have spoken highly of this terrible slaughter, which by historians is called a genocide.
Turkey’s leadership continues to maintain that this assault is a lie. It is associated with the greatest risk for Turkish citizens to say otherwise.
Turkish campaign
Also, when foreign authors comment on the Armenian tragedy, Turkey’s leadership is trying to sabotage them. When the Romanian writer Varujan Vosganian was to talk about the novel „The Book of Wings” at a meeting in Bucharest, the Turkish ambassador sent a protest. The genocide in Armenia is booked as the main theme.
A Romanian journalist has revealed that a campaign against Vosganian has roots in Turkey. A Turkish edition of the book was planned, but has been stopped. According to Vosganian, the publisher has fled to abroad.
But Vosganian’s novel cannot be stopped. Since it was released in 2009, it has been translated into 20 languages, most recently in Norwegian in Steinar Lone’s superb translation. The author has launched the book in 40 countries around the world.
It belongs to the story that Varujan Vosganian is not anyone. He took part in the rebellion against Ceaucescu in 1989 and is known as an economist and liberal politician. For two periods he has served as Finance and Trade Minister in the 2000s. He was also known as a poet, essayist and novelist before „The Book of Whispering” led to a great literary breakthrough.
Grandparents fled
The stories that underpin the „Book of the Wings” are taken from the environment in which he grew up. His grandparents on both sides lived in Armenia in 1914, but managed to escape from the murders and settled in Romania.
His two bestfathers are the main characters in the book. They are located in an Armenian street in the town of Foscani. From their stories, there is a range of side stories. At the same time, historical facts are intertwined into the fiction.
The act goes on until 1968, but the author has a front line to the murder of Armenian journalist Hrant Dink in Istanbul in 2007, an assault that for Turkish opposition has an enormous symbolic value.
Strong sensuality
The grandfathers are thoughtful men, who express themselves in both aphoristic and philosophical terms. The grandchild, who thus conveys the story, leads a precise and poetic language.
The story is full of colorful characters, sensualities, smells, tastes and sounds. The poet’s image weave of people and environments sparkles with detail and precise observations. A theme is the sources of storytelling, expressed in sections like this:
„The old Armenians from my childhood had lived through three kinds of events: events they had avoided, events they had been waiting for, and events that came across them completely unexpectedly. Certainly, all the things that they had been through are considered to belong to the last category, for the things they avoided, ended up happening, and what they were waiting for did not happen. If you see it that way, my grandparents’ life is a kind of chronicle of unexpected things. ”
1915: Hundreds of thousands of Armenians were expelled from their homes and left to certain death. Photo: NTB Scanpix
Drive out into the desert
The first chapters tell of the Armenians’ exile, to live under the Soviet yoke before and after Stalin’s death. “Time flows with the blood. A world without blood is a world without time. ”But on page 294, Vosgarian reaches the dark heart of the book, the Turks’ assault on the Armenians on April 24, 1915. First, they killed the national poet, Daniel Varujan, then struck the blow.
In chapter seven and eight, the events are described in all its cold horror; executions, killings and deportations, where flocks of defenseless people are driven into the desert of Deir-ez-Zor, where they die during the most terrible suffering. This death march is depicted with the highest pain threshold.
Whispers and cries
“In my childhood I lived in a world of whispering. The words were spoken with great caution. Only later did I find that whispering can also mean other things, such as gentleness or prayer, „I write.
The book called „The Book of Wings” is a book in the novel, which is constantly referred to, a metaphor for the substance I narrator communicates. It is a kind of tradition, with a multitude of qualities.

A silent book, a book full of facts, a book about „states of consciousness”, with and without writing, a book of photographs of dead people, a book that has been there at all times. Both the novel and this popular tradition are a protest in a world where memory is so often defeated by oblivion and concealment.

The most beautiful thing is said as follows: „In fact, the book of the Witches remains at its core the same at all times, as a coral by Johann Sebastian Bach, as an urge the people go through as they bend or push each other.”

 

FLYKTNINGER: Armenske flyktninger etter det tyrkiske folkemordet som rammet befolkningen i 1914. Denne tragiske hendelsen er bakgrunnen for romanen «Hviskingenes bok». Foto: Wikimedia commons/No known restictions

 

 

Romanen som Tyrkias makthavere hater og frykter

Rumensk dikter med mesterverk om det armenske folkemordet.

  1. MAI 2017 KL. 1.37

Fredrik Wandrup

eI 2005 ble Orhan Pamuk stilt for retten fordi han hadde uttalt at én million armenere ble drept av tyrkiske myndigheter under overgrepene på befolkningen i april 1915.

Pamuk er en av mange tyrkiske intellektuelle som har snakket høyt om denne forferdelige nedslaktingen, som av historikere kalles et folkemord. 

Tyrkias ledelse fortsetter å fastholde at dette overgrepet er en løgn. Det er forbundet med den største risiko for tyrkiske borgere å si noe annet.

Tyrkisk kampanje

Også når utenlandske forfattere uttaler seg om den armenske tragedien, forsøker Tyrkias ledelse å sabotere dem. Da den rumenske forfatteren Varujan Vosganian skulle snakke om romanen «Hviskingenes bok» på et møte i Bukuresti, sendte den tyrkiske ambassadøren en protest. Folkemordet i Armenia er bokas hovedtema.

En rumensk journalist har avslørt at en kampanje mot Vosganian har røtter i Tyrkia. En tyrkisk utgave av boka var planlagt, men er blitt stanset. Forleggeren har ifølge Vosganian flyktet til utenlandet.

Men Vosganians roman lar seg ikke stanse. Siden den ble utgitt i 2009, er den oversatt til 20 språk, nå seinest på norsk i Steinar Lones suverene oversettelse. Forfatteren har lansert boka i 40 land verden rundt. Den regnes nå for å være selve spydspissen i armenernes kamp for å få anerkjennelse for de lidelsene de har vært utsatt for.

Det hører med til historien at Varujan Vosganian ikke er noen hvem som helst. Han tok del i opprøret mot Ceaucescu i 1989 og er kjent som økonom og liberal politiker. I to perioder har han sittet som finans- og handelsminister på 2000-tallet. Han var også kjent som poet, essayist og novelleforfatter før «Hviskingens bok» førte til et stort litterært gjennombrudd.

Besteforeldrene flyktet

Fortellingene som ligger til grunn for «Hviskingenes bok», er hentet fra miljøet han vokste opp i. Hans besteforeldre på begge sider bodde i Armenia i 1914, men klarte å rømme fra myrderiene og bosatte seg i Romania.

Hans to bestefedre er hovedpersoner i boka. De holder til i en armensk gate i byen Foscani. Ut fra deres historier brer det seg en vifte av sidefortellinger. Samtidig blir historiske fakta flettet inn i fiksjonen. 

Handlingen går fram til 1968, men forfatteren har et frampek til drapet på den armenske journalisten Hrant Dink i Istanbul i 2007, et attentat som for tyrkiske opposisjonelle har en enorm symbolverdi.

Sterk sanselighet

Bestefedrene er tenksomt anlagte menn, som uttrykker seg i både aforistiske og filosofiske vendinger. Barnebarnet, som altså formidler historien, fører et presist og poetisk språk.

Historien bugner av fargerike skikkelser, sanselighet, lukter, smak og lyder. Dikterens billedvev av mennesker og miljøer gnistrer av detaljrikdom og presise observasjoner. Et tema er fortellerkunstens kilder, uttrykt i avsnitt som dette:

«De gamle armenerne fra min barndom hadde gjennomlevd tre slags hendelser: Hendelser de hadde unngått, hendelser de hadde ventet på og hendelser som kom over dem helt uventet. Riktignok kan egentlig alle ting som de hadde vært igjennom regnes for å høre til den siste kategorien, for de tingene de unngikk, endte med å skje, og det de ventet på skjedde ikke. Ser man det på den måten, er livet til besteforeldrene mine en slags krønike over uventede ting.»

1915: Hundretusener av armenere ble fordrevet fra sine hjem og overlatt til den visse død. Foto: NTB Scanpix

Drevet ut i ørkenen

De første kapitlene forteller om armenernes eksiltilværelse, om å leve under Sovjetunionens åk før og etter Stalins død. «Tida flyter sammen med blodet. En verden uten blod er en verden uten tid.» Men på side 294 når Vosgarian fram til bokas mørke hjerte, tyrkernes overfall på armenerne 24. april 1915. Først drepte de nasjonaldikteren, Daniel Varujan, deretter gikk det slag i slag.

I kapittel sju og åtte er hendelsene beskrevet i all sin kalde gru; henrettelser, drap og deportasjoner, der flokker av forsvarsløse mennesker blir drevet ut i ørkenen Deir-ez-Zor, hvor de dør under de frykteligste lidelser. Denne dødsmarsjen er skildret med aller høyeste smerteterskel.

Hviskninger og rop

«I barndommen levde jeg i en verden av hvisking. Ordene ble uttalt med stor forsiktighet. Først seinere fant jeg ut at hvisking også kan bety andre ting, som mildhet eller bønn,» skriver jeg-personen.

Boka som kalles «Hviskingenes bok», er en bok i romanen, som stadig henvises til, en metafor for det stoffet jeg-fortelleren formidler. Den er en slags overlevering, med et mangfold av egenskaper.

En taus bok, en bok full av fakta, en bok om «bevissthetstilstander», med og uten skrift, en bok med fotografier av døde mennesker, en bok som har vært der til alle tider. Både romanen og denne folkelige overleveringen er en protest i en verden der hukommelsen så ofte beseires av glemsel og fortielse.

Aller vakrest sies det slik: «Faktisk forblir Hviskingenes bok i sin kjerne den samme til alle tider, som en koral av Johann Sebastian Bach, som en trang dør menneskene går gjennom, mens de bøyer seg eller trykker seg inntil hverandre

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/romanen-som-tyrkias-makthavere-hater-og-frykter/67592382