La numai o săptămână de la apariția sa în librării, cel mai important cotidian norvegian, Dagbladet, dedică un comentariu elogios versiunii norvegiene a Cărții șoaptelor: „ Un poem, o capodoperă dedicată genocidului armean”.

The Norvegian Diary Dagbladet elogize „The Book of Whispers”: „A poem, a masterpiece about the armenian genocide”!

La numai o săptămână de la apariția sa în librării, cel mai important cotidian norvegian, Dagbladet, dedică un comentariu elogios versiunii norvegiene a Cărții șoaptelor: „ Un poem, o capodoperă dedicată genocidului armean”.

Iată textul în limba engleză:
In 2005, Orhan Pamuk was brought to trial because he had stated that one million Armenians were killed by Turkish authorities during the attacks on the people in April 1915.

Pamuk is one of many Turkish intellectuals who have talked aloud about this terrible slaughter, as historians call a genocide. Turkey’s leadership continues to maintain that this abuse is a lie. It is associated with the greatest risk for Turkish citizens to say otherwise. Turkish campaign Also when foreign writers express themselves about the Armenian tragedy, Turkey’s leadership tries to sabotage them. When the Romanian author Varujan Vosganian was to talk about the novel „The Book of Persecution” at a meeting in Bucharest, the Turkish ambassador sent a protest. The genocide of Armenia is the book’s main theme. A Romanian journalist has revealed that a campaign against Vosganian has roots in Turkey. A Turkish edition of the book was planned but has been halted. According to Vosganian, the publisher has fled to foreign countries. But Vosganian’s novel can not stop. Since it was released in 2009, it is translated into 20 languages, now last in Norwegian in Steinar Lone’s sovereign translation. The author has launched the book in 40 countries around the world. It is now considered to be the spearhead in the armies’ struggle to get recognition for the suffering they have been exposed to. It belongs to the story that Varujan Vosganian is not anyone. He participated in the rebellion against Ceaucescu in 1989 and is known as economist and liberal politician. For two periods he has served as finance and trade minister in the 2000s. He was also known as poet, essayist and novelist before „The Book of Wisdom” led to a major literary breakthrough. Grandparents Fled The stories that form the basis of „The Book of Wisdom” are derived from the environment he grew up in. His grandparents on both sides lived in Armenia in 1914, but managed to escape from the murders and settled in Romania. His two grandfathers are the main characters in the book. They are located in an Armenian street in the town of Foscani. Based on their stories, there are a variety of page stories. At the same time, historical facts are merged into the fiction. The act goes on to 1968, but the author has a freak to the assassination of Armenian journalist Hrant Dink in Istanbul in 2007, an attack as against Turkish opposition has a huge symbolic value. The grandfathers are thoughtfully appointed men, who express themselves in both aphoristic and philosophical terms. The granddaughter, who thus conveys the story, leads a precise and poetic language. History abounds with colorful characters, sensuality, smells, tastes and sounds. The poet’s image of people and environments sparkles of detail and precise observations. One theme is the sources of narrative art, expressed in sections like this: „The ancient Armenians of my childhood had experienced three kinds of events: events they had avoided, events they had been waiting for and events that came upon them completely unexpectedly. Admittedly, all the things they had through were really considered to belong to the last category because the things they avoided ended up happening and what they were waiting for did not happen. If you see that way, the life of my grandparents is a kind of chronicle of unexpected things. „Run into the desert The first chapters tell about the exile of the Armenians, to live during the Soviet Union before and after Stalin’s death. „When flowing with the blood. A world without blood is a world without time. „But on page 294, when Vosgarian arrived at the Dark Heart, the Turkish Assault on the Armenians, April 24, 1915. First, they killed the national poet, Daniel Varujan, then hit the battle. In Chapters seven and eight, the events are described in all their cold horror; Executions, killings and deportations that flock of defenseless people are driven into the desert Deir-ez-Zor, where they die in the most horrible suffering. This death march is portrayed with the highest pain threshold. Humiliation and shouting „In my childhood I lived in a world of whispering. The words were pronounced with great caution. Only later did I find out that whispering could also mean other things, such as gentleness or prayer, „I write-the person. A book called „The Wisdom Book” is a book in the novel, which is still referred to, a metaphor for the substance I tell the story. It is a kind of tradition, with a multitude of characteristics. A book of silence, a book full of facts, a book of „state of consciousness”, with and without writing, a book of photographs of dead people, a book that has been there at all times. Both the novel and this popular surrender are a protest in a world where memory is so often defeated by forgetfulness and despair. In general, it is said, „In fact, the book of the whispering is at its core the same at all times, like a coral of Johann Sebastian Bach, as a cramped door the people go through while bending or pushing one another. „” THE EVENTS ARE OBJECTED IN EVERYONE CALLED GRU; RELIGIONS, CRIME AND DEPORTATIONTS. ”

ORIGINAL:
I2005 ble Orhan Pamuk stilt for retten fordi han hadde uttalt at én million armenere ble drept av tyrkiske myndigheter under overgrepene på befolkningen i april 1915.

Pamuk er en av mange tyrkiske intellektuelle som har snakket høyt om denne forferdelige nedslaktingen, som av historikere kalles et folkemord. Tyrkias ledelse fortsetter å fastholde at dette overgrepet er en løgn. Det er forbundet med den største risiko for tyrkiske borgere å si noe annet. Tyrkisk kampanje Også når utenlandske forfattere uttaler seg om den armenske tragedien, forsøker Tyrkias ledelse å sabotere dem. Da den rumenske forfatteren Varujan Vosganian skulle snakke om romanen «Hviskingenes bok» på et møte i Bukuresti, sendte den tyrkiske ambassadøren en protest. Folkemordet i Armenia er bokas hovedtema. En rumensk journalist har avslørt at en kampanje mot Vosganian har røtter i Tyrkia. En tyrkisk utgave av boka var planlagt, men er blitt stanset. Forleggeren har ifølge Vosganian flyktet til utenlandet. Men Vosganians roman lar seg ikke stanse. Siden den ble utgitt i 2009, er den oversatt til 20 språk, nå seinest på norsk i Steinar Lones suverene oversettelse. Forfatteren har lansert boka i 40 land verden rundt. Den regnes nå for å være selve spydspissen i armenernes kamp for å få anerkjennelse for de lidelsene de har vært utsatt for. Det hører med til historien at Varujan Vosganian ikke er noen hvem som helst. Han tok del i opprøret mot Ceaucescu i 1989 og er kjent som økonom og liberal politiker. I to perioder har han sittet som finans- og handelsminister på 2000-tallet. Han var også kjent som poet, essayist og novelleforfatter før «Hviskingens bok» førte til et stort litterært gjennombrudd. Besteforeldrene flyktet Fortellingene som ligger til grunn for «Hviskingenes bok», er hentet fra miljøet han vokste opp i. Hans besteforeldre på begge sider bodde i Armenia i 1914, men klarte å rømme fra myrderiene og bosatte seg i Romania. Hans to bestefedre er hovedpersoner i boka. De holder til i en armensk gate i byen Foscani. Ut fra deres historier brer det seg en vifte av sidefortellinger. Samtidig blir historiske fakta flettet inn i fiksjonen. Handlingen går fram til 1968, men forfatteren har et frampek til drapet på den armenske journalisten Hrant Dink i Istanbul i 2007, et attentat som for tyrkiske opposisjonelle har en enorm symbolverdi. Bestefedrene er tenksomt anlagte menn, som uttrykker seg i både aforistiske og filosofiske vendinger. Barnebarnet, som altså formidler historien, fører et presist og poetisk språk. Historien bugner av fargerike skikkelser, sanselighet, lukter, smak og lyder. Dikterens billedvev av mennesker og miljøer gnistrer av detaljrikdom og presise observasjoner. Et tema er fortellerkunstens kilder, uttrykt i avsnitt som dette: «De gamle armenerne fra min barndom hadde gjennomlevd tre slags hendelser: Hendelser de hadde unngått, hendelser de hadde ventet på og hendelser som kom over dem helt uventet. Riktignok kan egentlig alle ting som de hadde vært igjennom regnes for å høre til den siste kategorien, for de tingene de unngikk, endte med å skje, og det de ventet på skjedde ikke. Ser man det på den måten, er livet til besteforeldrene mine en slags krønike over uventede ting. » Drevet ut i ørkenen De første kapitlene forteller om armenernes eksiltilværelse, om å leve under Sovjetunionens åk før og etter Stalins død. «Tida flyter sammen med blodet. En verden uten blod er en verden uten tid. » Men på side 294 når Vosgarian fram til bokas mørke hjerte, tyrkernes overfall på armenerne 24. april 1915. Først drepte de nasjonaldikteren, Daniel Varujan, deretter gikk det slag i slag. I kapittel sju og åtte er hendelsene beskrevet i all sin kalde gru; henrettelser, drap og deportasjoner, der flokker av forsvarsløse mennesker blir drevet ut i ørkenen Deir-ez-Zor, hvor de dør under de frykteligste lidelser. Denne dødsmarsjen er skildret med aller høyeste smerteterskel. Hviskninger og rop «I barndommen levde jeg i en verden av hvisking. Ordene ble uttalt med stor forsiktighet. Først seinere fant jeg ut at hvisking også kan bety andre ting, som mildhet eller bønn,» skriver jeg-personen. Boka som kalles «Hviskingens bok», er en bok i romanen, som stadig henvises til, en metafor for det stoffet jeg-fortelleren formidler. Den er en slags overlevering, med et mangfold av egenskaper. En taus bok, en bok full av fakta, en bok om «bevissthetstilstander», med og uten skrift, en bok med fotografier av døde mennesker, en bok som har vært der til alle tider. Både romanen og denne folkelige overleveringen er en protest i en verden der hukommelsen så ofte beseires av glemsel og fortielse. Aller vakrest sies det slik: «Faktisk forblir Hviskningens bok i sin kjerne den samme til alle tider, som en koral av Johann Sebastian Bach, som en trang dør menneskene går gjennom, mens de bøyer seg eller trykker seg inntil hverandre. » „HENDELSENE ER SKILDRET I ALL SIN KALDE GRU; HENRETTELSER, DRAP OG DEPORTASJONER.” Varujan Vosganian «Hviskingenes bok» Oversatt av Steinar Lone Bokvennen Vårens beste og viktigste roman.
Bildetekst:
– FLYKTNINGER: Armenske flyktninger etter det tyrkiske folkemordet som rammet befolkningen i 1914. Denne tragiske hendelsen er bakgrunnen for romanen «Hviskningenes bok».
© Dagbladet